plutosjefen

kattememoarer fra et macholiv


Legg igjen en kommentar

Kortvarig håp for Pellejyplingen

Pellejyplingen – ungdommen jeg deler hus med – byr jo ofte på skuffelser. Hallå!!!! Skuffelser? Neineinei, her znakker vi om enorme NEDTURER!

Oppførsel zom får meg til å tvile på katterasens videre fremtid, oppførsel som får skammen til å krype oppover ryggraden min!

Jeg har jo labbet om det før ezze, men denne gangen øynet jeg et bittelite håp, tenkte jeg zkulle gi godt nytt om ungpelzen. Håpet gjaldt jakt. Da Pelle flytta hit var han jo komplett amatør på området, næææh, det er en fornærmelse mot amatører, han prøvde ikke engang! Side det har jeg sett fremgang, han ligner mer og mer på en katt. Håp, det finnes et bittelite håp. I zommer har han løpt omkring her som en tussete kattunge, og like gjerne jaktet på kongler som fugler. Zukk….

Nåh! Til POENGET! Fra mitt skjulested i blåbærlyngen hadde jeg  – Pluto – full oversikt.

Villdyret Pluto i skjul

Villdyret Meg – Pluto – i skjul

Pelle fanga to fugler på få dager, mjauet og bar seg for å vise frem fjærfangsten. Den første fløy sin vei da han i et jålete øyeblikk var mer opptatt av en skamløst skrytende tobeining (de liker at vi jakter, siden vi digger rotter og zlikt hehe) enn av byttet, men den neste klarte han utrolig nok å holde fast på.  Akkurat der – akkurat da – da var jeg litt zstolt av Pellejyplingen, jeppsijeppsi.

Et stolt øyeblikk for lærer og elev

Et stolt øyeblikk for lærer og elev

Så gikk det bratt nedover.

Fra fin-fine kattekunster til idiotisk herme-og-smiske-etter-tobeininger-oppførsel, er det mulig å falle så dypt på så kort tid?

Se bare her hva han fant på:

Pelle Tobeining

Pelle later som han har gått på to bein hele livet

Pelle later som han kan gå i ztige, men det er det jo OPPLAGT at han ikke kan!

Pelle later som han kan gå i stige, men det er det jo OPPLAGT at han ikke kan!

Jeg holder ut. Han er ok innimellom. Zukk….

 


7 kommentarer

Mistanke om fyll og vold – videoblogg

Det var ikke min skyld. Det kan det ikke ha vært.

Hele livet har jeg styrt unna alkohol og piller, med unntak av den gangen jeg slikket i meg noen gylne dråper fra gulvet ved en tobeining og ble svimmel og uvel. Så skjer dette.

Det verste er at jeg ikke husker hva som hendte. I det ene øyeblikket ble jeg klødd bak øret av ei dame som kunne sine ting, i det neste raver jeg ut den hersenz kattekasjotten, med bandasje på foten og mange tenner mindre. Noen må ha lurt i meg sprit eller noe. Var jeg i slåsskamp? Oppførte jeg meg tåpelig? Min lille trøst er at hvis jeg var i slåsskamp så gikk det helt sikkert verre med den andre skapningen.

Jeg har i det minste ikke tannpine lengre, så noe godt førte fyllekula med seg. Men likevel – fyttikatta zå ydmykende. Du synes kanskje det er rart at jeg legger ut dette videobeviset på min ydmykelse, men hey, jeg er moden nok til å tåle det. Dette er til skrekk og advarsel til dere andre der ute. Jeg kommer sterkere tilbake i vant ztil.

miaoWWW


6 kommentarer

Mitt eneste feilgrep

Ikke for å skryte, men jeg har fått til ganske mye i mitt liv, ja faktisk mer enn de fleste. Sjelden har jeg feilet i noe som helst. Ja, ikke for å zkryte altså, sånn er det bare. Jeg har ikke gått av veien for noe som helst, om det så gjelder å jage vekk bikkjer og tobeininger. Alltid suksezz.

Bortsett fra en gang, og den gangen har gitt meg et utseende som skiller meg fra andre katter, eller klinten fra hveten om du vil.

Det var en høstdag, jeg tok en tur ned i fjæra for å nyte et måltid sushi. Selvfangst er best, sprellende selvfangst. Jeg var midt i min åttende sushirett da en annen gjest ankom sushirestauranten. Jeg zå ett brunt glimt i vannet, en oter (eller Lutra lutra som når jeg snakker latinsk med oppegående venner) dukket opp. Dobbelt så lang som meg (og da regner jeg ikke med den kraftige lange halen den har – bare den alene er like lang som meg) og tre ganger så tung (basert på vekta jeg av erfaring kalkulerte).

Et oterkryp.

Oteren tok sushien min og løp avgårde!! Sånn frekkhet kan ingen katt som meg finne seg i. Jeg løp etter tyven, og rask som jeg er, klarte jeg selvfølgeleg å ta den igjen – til tross for min velfylte mage. Jeg snappet tilbake det som rettmessig var mitt, og var foran tyven med en halelengde før den forstod hva som hendte. Da hizza ote’rn seg opp gitt. Han slengte ut en labb, fikk tak i halen min og dro meg tilbake. Med sushibiten hengende mellom tennene klorte jeg tilbake, men han tok igjen. Han BEIT meg hardt over halefestet, tok fiskebiten fra meg og stakk. Jeg var utslitt og skadet, stjerner danset foran øynene mine, og bakbeina klarte jeg ikke å bevege. Jeg fikk dratt meg etter forlabbene inn under en tett busk, i ly for vind og vær.

Av og til var jeg borte, av og til kunne jeg se, to ganger kom nattemørket, og jeg klarte fortsatt ikke å røre bakbeina. Pelsen var gjennomvåt, jeg var dehydrert, kald og kvalm, og de øyeblikkene jeg var våken passerte livet i revy.

«Er det der du ligger Pluto?» Favoritt-tobeiningen sin vennlige stemme. Jeg ble løftet, reddet, han fant meg, tobeiningene hadde lett i to dager.

Tobeinigen tok meg inn i varmen, alle tobeiningene i huset samlet seg rundt meg. Tørket meg, varmet meg, dryppet vann inn i den uttørka munnen min. Den minste prøvde å kose meg i hjel, men nå var livskraften min på vei tilbake, jeg blunket takknemlig tilbake. Sivilizasjon! Det var godt å komme tilbake, etterhvert fikk jeg tilbake førligheten i bakbeina, men den gode halen min hang rett ned, så tobeiningene tok meg til legen. Hun stelte meg bra, jeg ble fort bedre.

Min jaktskade, mitt varemerke. Det finnes også et bilde i innlegget som er linket fra dette bildet

Nå er halen min bedre. Jeg kan bevege den innerste delen, men tuppen henger ned, som et evig kjennetegn på kampviljen min (i tillegg til styrken, raskheten, ztilen, sjarmen osv. Ikke for å skryte altså). Og til alle unge katter der ute: om dere møter på en sulten oter, ikke ypp til kamp, i hvert fall ikke på sushifull mage. Lær av min eneste feil.

MjauWWW


5 kommentarer

Forbanna!

Klørne er ute, Pelle hacka seg inn på kontoen min (link), slask!

Det er jo litt imponerende at et dyr som tror at trappa er et tre, faktisk klarer å hacke seg inn, men HALLO!!??  Passordet er herved endret, INGEN skal få komme seg inn her mer!

Og bare for å ha det sagt: jeg sover IKKE med kosedyr! De bildene er arrangert! Nå blir det HEVN, og hevnen er som kjent best kald. Jeg har god tid.

Det koker i hjernen…

Pelle tror at trappa er et tre. Djezez…

 

 

 

 


5 kommentarer

Ungdommelige feil

Her kommer bildebevis på ungdommelig dårskap!

Det tar tid å lære gode jaktteknikker, men denne vil aldri føre fram. Her tester Pelle ut en slags hvalteknikk. Jeg må nok skuffe deg unge katt, krillen serverer seg aldri inn i det gapet der.

Det vil nok ta Pellejyplingen noen år å forstå at ubehagelig pelskoking er mulig å unngå ved å oppsøke skygge. Denne dagen hørte jeg tobeiningene snakke om varmerekord.

Ikke nok med at han ligger i solsteiken, han ligger uten noen som helst form for kamuflasje også (om han da ikke tror at han er en terasseplanke, noe som jo ikke er umulig).

Slik skal det gjøres. Her ser du meg i skjul mellom ymse grønt, i behagelig skygge. Zov godt.

miaoWWW


8 kommentarer

Kroppen min får du aldri!

Hallå!? Utfordring?! Ordet holder ikke, her snakker vi invadering av en annen skapnings intimsfære!

Tobeiningene vil absolutt holde meg og bære meg. Jeg kan jo forsåvidt forstå at de ønsker nærkontakt med pelsen min, med det kan de jo få ved å la pølsene ztryke over meg, noe som kan være riktig greit for meg også (ok da, nesten alltid).

Ekstra gøy er det visst å prøve å få meg til å gå på to bein, men – BOMBE! – jeg er katt, ikke sant? Ingen baby!

Dessuten er det min kropp! MIN, BARE MIN!

Bare så synd at jeg må finne meg i slikt for å få Whiskas. Og kylling. Og rå fisk. Og..og..

Erfaren Machokatt. IKKE baby!

Tobeiningen tror det er kosing på gang. No such thing. Fraspark.

Ikke akkurat fløtepusblid. Legg merke til motivasjonen bak på ztolen: kaviar. «All I wanted was something to eat.» (Rambo)

miaoWWW