plutosjefen

kattememoarer fra et macholiv


5 kommentarer

Den flotteste pelsen nord for ekvator

Pluto, det er meg. Vokteren av holmen der jeg bor, av de tobeinte der, og eieren av den flotteste pelsen nord for ekvator. Dessuten den som er dømt til å holde ut med jyplingen Pelle (jada, hannkatt uten mulighet til reproduksjon han også).

Det er på tide jeg får ord. Nå har jeg holdt inne i 12 år, bare fordi de tobeinte ikke skjønner potespråket. Ja ok da, jeg bomma på tastene, men designet er jo svært lite hensiktsmessig utformet for labber.

Riktignok trenger jeg litt hjelp til å ta bilder, men jeg øver meg med fjernutløseren, så det skal nok snart bli orden på det også. Da blir det som jeg vil: jeg trenger ikke hjelp av noen!

Tilbake til pelsen min. Åå jeg elsker pelsen min! Ikke tro at jeg er forfengelig altså, jeg er tross alt en viril hann (vel, kastrert, men likevel), og kjenner selvfølgelig ikke til forfengelighet. Macho, det er min greie. Men pelsen, den er fin. De tobeinte sier det hele tiden (les med tobeint pipestemme:) «Åh, han har sååååskjønn pels altsåååå!»

Ikke kall meg kosebamse, DET er for drøyt!

Og så vil de klappe på meg. Kunne vært greit nok det, hadde det ikke vært for at det ofte er ledsaget av tåpelige babylyder, og at pølsefingrene er utrolig fristende. Takken for å klare å holde ut littegrann er at de blir lettere å manipulere til å gi meg whiskas. Men det er viktig å sette grenser, så de får ikke klappe lenge. Noen få stryk med de fristende pølsene sine, og jeg lar dem kjenne de topptrimmede klørne mine. Da lager de morsom lyd, hahaha! Og de tror at de bestemmer?! Jeg ler meg i hjel!

Ikke tro at dette er en rosablogg da, vi machokatter driver ikke med slikt. Det blir nok litt skriving om pels, klør og antall nedlagte fugler, men også om politikk og fred og sånt.

Mjau zzz