plutosjefen

kattememoarer fra et macholiv


5 kommentarer

Tobeintdoen, en attraksjon

Noe av det jeg med stor glede har opplevd i mitt lange liv, er tobeintdoen. Den er i seg selv ganske kjedelig, hvit, glatt og helt i ro. Men det kule med den er vannet. Haha, det fozzer ned! Av og til prøver jeg å fange vannet med labben, noe som er en stor utfordring ettersom vannet holder høy hastighet, og forsvinner nesten like fort som det dukker opp. Men jeg klarer det, jøssez – når jeg gidder.

I en periode passet jeg på en hund. I starten trodde jeg at den kunne bli en god partner for meningsutveksling, men den illusjonen brast fort. Den virket definitivt mer interessert i å tygge på store griseører enn å studere vannets molekylære oppbygging.

Her viser jeg griseøreelskeren vei inn til attraksjonen

Her har jeg begynt å mane fram vannet fra dypet

Bikkja følger med, dessverre ikke av intellektuell interesse

Juhuuu! 😀

Bikkja skjønner at det bare kommer vann (ikke griseører), og går.