plutosjefen

kattememoarer fra et macholiv

Mitt eneste feilgrep

6 kommentarer

Ikke for å skryte, men jeg har fått til ganske mye i mitt liv, ja faktisk mer enn de fleste. Sjelden har jeg feilet i noe som helst. Ja, ikke for å zkryte altså, sånn er det bare. Jeg har ikke gått av veien for noe som helst, om det så gjelder å jage vekk bikkjer og tobeininger. Alltid suksezz.

Bortsett fra en gang, og den gangen har gitt meg et utseende som skiller meg fra andre katter, eller klinten fra hveten om du vil.

Det var en høstdag, jeg tok en tur ned i fjæra for å nyte et måltid sushi. Selvfangst er best, sprellende selvfangst. Jeg var midt i min åttende sushirett da en annen gjest ankom sushirestauranten. Jeg zå ett brunt glimt i vannet, en oter (eller Lutra lutra som når jeg snakker latinsk med oppegående venner) dukket opp. Dobbelt så lang som meg (og da regner jeg ikke med den kraftige lange halen den har – bare den alene er like lang som meg) og tre ganger så tung (basert på vekta jeg av erfaring kalkulerte).

Et oterkryp.

Oteren tok sushien min og løp avgårde!! Sånn frekkhet kan ingen katt som meg finne seg i. Jeg løp etter tyven, og rask som jeg er, klarte jeg selvfølgeleg å ta den igjen – til tross for min velfylte mage. Jeg snappet tilbake det som rettmessig var mitt, og var foran tyven med en halelengde før den forstod hva som hendte. Da hizza ote’rn seg opp gitt. Han slengte ut en labb, fikk tak i halen min og dro meg tilbake. Med sushibiten hengende mellom tennene klorte jeg tilbake, men han tok igjen. Han BEIT meg hardt over halefestet, tok fiskebiten fra meg og stakk. Jeg var utslitt og skadet, stjerner danset foran øynene mine, og bakbeina klarte jeg ikke å bevege. Jeg fikk dratt meg etter forlabbene inn under en tett busk, i ly for vind og vær.

Av og til var jeg borte, av og til kunne jeg se, to ganger kom nattemørket, og jeg klarte fortsatt ikke å røre bakbeina. Pelsen var gjennomvåt, jeg var dehydrert, kald og kvalm, og de øyeblikkene jeg var våken passerte livet i revy.

«Er det der du ligger Pluto?» Favoritt-tobeiningen sin vennlige stemme. Jeg ble løftet, reddet, han fant meg, tobeiningene hadde lett i to dager.

Tobeinigen tok meg inn i varmen, alle tobeiningene i huset samlet seg rundt meg. Tørket meg, varmet meg, dryppet vann inn i den uttørka munnen min. Den minste prøvde å kose meg i hjel, men nå var livskraften min på vei tilbake, jeg blunket takknemlig tilbake. Sivilizasjon! Det var godt å komme tilbake, etterhvert fikk jeg tilbake førligheten i bakbeina, men den gode halen min hang rett ned, så tobeiningene tok meg til legen. Hun stelte meg bra, jeg ble fort bedre.

Min jaktskade, mitt varemerke. Det finnes også et bilde i innlegget som er linket fra dette bildet

Nå er halen min bedre. Jeg kan bevege den innerste delen, men tuppen henger ned, som et evig kjennetegn på kampviljen min (i tillegg til styrken, raskheten, ztilen, sjarmen osv. Ikke for å skryte altså). Og til alle unge katter der ute: om dere møter på en sulten oter, ikke ypp til kamp, i hvert fall ikke på sushifull mage. Lær av min eneste feil.

MjauWWW

Advertisements

6 thoughts on “Mitt eneste feilgrep

  1. Det der var tøft!! Og for en kjekkaz du er! Si meg. Har du mye friere?

  2. Haha, uff, stakkars men modige deg!!

  3. genene dine må jo være fabelaktige, eller har tobeiningene sørget for at det ikke blir noe miniPluto`z ?

Mjau meg tilbake:

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s