plutosjefen

kattememoarer fra et macholiv


7 kommentarer

Moro på Photeshopkurs!

Etter at jeg fant veien til tastaturet og www-verdenen, har min interesse for data bare økt og økt. Jeg skrev nettopp ønskeliste, alt er henta fra nettbutikker. Yez! Se bare på den herligheten jeg fant her (selv om katten som er modell ser ganske fortapt ut).

MEN – det var ikke det dette skulle handle om! Jeg har vært på Photeshopkurs! Spesielt designet for labber mot tastatur (må ikke forveksles med den tobeinte klønete varianten med lignende navn).

Hva synes du om rezultatet? Selv er jeg veeeeldig fornøyd hehehehehehe!

Pellejyplingen – pelsen jeg er nødt til å holde ut med. Det blir litt enklere når jeg kan hevne meg på denne måten hehehehehe

 

 

 

 

 

 

 


6 kommentarer

Mitt eneste feilgrep

Ikke for å skryte, men jeg har fått til ganske mye i mitt liv, ja faktisk mer enn de fleste. Sjelden har jeg feilet i noe som helst. Ja, ikke for å zkryte altså, sånn er det bare. Jeg har ikke gått av veien for noe som helst, om det så gjelder å jage vekk bikkjer og tobeininger. Alltid suksezz.

Bortsett fra en gang, og den gangen har gitt meg et utseende som skiller meg fra andre katter, eller klinten fra hveten om du vil.

Det var en høstdag, jeg tok en tur ned i fjæra for å nyte et måltid sushi. Selvfangst er best, sprellende selvfangst. Jeg var midt i min åttende sushirett da en annen gjest ankom sushirestauranten. Jeg zå ett brunt glimt i vannet, en oter (eller Lutra lutra som når jeg snakker latinsk med oppegående venner) dukket opp. Dobbelt så lang som meg (og da regner jeg ikke med den kraftige lange halen den har – bare den alene er like lang som meg) og tre ganger så tung (basert på vekta jeg av erfaring kalkulerte).

Et oterkryp.

Oteren tok sushien min og løp avgårde!! Sånn frekkhet kan ingen katt som meg finne seg i. Jeg løp etter tyven, og rask som jeg er, klarte jeg selvfølgeleg å ta den igjen – til tross for min velfylte mage. Jeg snappet tilbake det som rettmessig var mitt, og var foran tyven med en halelengde før den forstod hva som hendte. Da hizza ote’rn seg opp gitt. Han slengte ut en labb, fikk tak i halen min og dro meg tilbake. Med sushibiten hengende mellom tennene klorte jeg tilbake, men han tok igjen. Han BEIT meg hardt over halefestet, tok fiskebiten fra meg og stakk. Jeg var utslitt og skadet, stjerner danset foran øynene mine, og bakbeina klarte jeg ikke å bevege. Jeg fikk dratt meg etter forlabbene inn under en tett busk, i ly for vind og vær.

Av og til var jeg borte, av og til kunne jeg se, to ganger kom nattemørket, og jeg klarte fortsatt ikke å røre bakbeina. Pelsen var gjennomvåt, jeg var dehydrert, kald og kvalm, og de øyeblikkene jeg var våken passerte livet i revy.

«Er det der du ligger Pluto?» Favoritt-tobeiningen sin vennlige stemme. Jeg ble løftet, reddet, han fant meg, tobeiningene hadde lett i to dager.

Tobeinigen tok meg inn i varmen, alle tobeiningene i huset samlet seg rundt meg. Tørket meg, varmet meg, dryppet vann inn i den uttørka munnen min. Den minste prøvde å kose meg i hjel, men nå var livskraften min på vei tilbake, jeg blunket takknemlig tilbake. Sivilizasjon! Det var godt å komme tilbake, etterhvert fikk jeg tilbake førligheten i bakbeina, men den gode halen min hang rett ned, så tobeiningene tok meg til legen. Hun stelte meg bra, jeg ble fort bedre.

Min jaktskade, mitt varemerke. Det finnes også et bilde i innlegget som er linket fra dette bildet

Nå er halen min bedre. Jeg kan bevege den innerste delen, men tuppen henger ned, som et evig kjennetegn på kampviljen min (i tillegg til styrken, raskheten, ztilen, sjarmen osv. Ikke for å skryte altså). Og til alle unge katter der ute: om dere møter på en sulten oter, ikke ypp til kamp, i hvert fall ikke på sushifull mage. Lær av min eneste feil.

MjauWWW